Afghanistan trenger tid

De norske bidragene til og i Afghanistan er viktige og bidrar til utvikling. Hovedmålet er å bistå afghanske myndigheter i deres ansvar for å sikre stabilitet, sikkerhet og utvikling.

Opplæring, trening og understøttelse av afghanske sikkerhetsstyrker er dyrt, krevende og risikofylt, og krever at vi vil stå midt i striden sammen med afghanerne. Spørsmålet vi alle stiller oss er om det er ønskelig og om det nytter? Og om det er verd det. Og svaret er ja på begge spørsmålene.

Så hvor er utfordringene?

Forverret sikkerhetssituasjon og flere kamphandlinger har ført til flere drepte sivile i Afghanistan. Rundt 1900 mennesker ble drept i 2008. FN og humanitære aktører er også utsatt. I økende grad har også de blitt mål for opprørsgruppenes væpnede aksjoner. Matvarekrise og tørke førte til at produksjonen av hvete falt med 85 prosent. Underernæring har vært et økende problem, og matvarekrisen omtales i FN som Afghanistans mest alvorlige humanitære problem.

Så spør noen: Skal vi ikke snart trekke oss ut?

Jeg vil si: Det er det for tidlig å snakke om en exit-strategi. Og hvorfor? Jo, fordi det afghanske folket nå må komme seirende ut. Men også fordi ustabilitet i Afghanistan gjør det mer utrygt her hjemme. Likevel er ikke hovedspørsmålet i Afghanistan enten "flere soldater til Afghanistan" eller "hent troppene hjem".

Den virkelige målestokken på om vi lykkes, er i hvilken grad vi klarer å bygge samfunnet stein for stein i nær allianse med afghanere selv. For det er afghanerne selv om må ta ansvar for den varige politiske løsningen. Dette tar tid.

Så hva bør Norge bidra med?

Utdanning og helsetjenester vil fortsatt utgjøre hovedsatsningsområdet for den sivile innsatsen. Alt begynner der. Det norske militære nærværet vil gradvis videreutvikles for bedre å sette afghanske sikkerhetsstyrker i stand til selv å ta lederansvaret for sikkerheten. Et godt fungerende politi- og justisvesen er også avgjørende, Norge har her økt sitt bidrag

Menneskerettighetene er under press i Afghanistan. Et sterkt demokrati må bygges nedenfra. Og hvis det er noe som bekymrer meg så er det at demokratiet ikke får varig feste i Afghanistan. Rettsystemet er svakt, institusjonene mangler, og korrupsjonen flommer. Kvinner og barn mangler grunnleggende rettigheter. Det er viktig å stille krav til president Karzai om å ta fatt i dette.

Verden kan ikke leve med å mislykkes i Afghanistan denne gangen. Aller minst det afghanske folk.

Det krever en helhetlig strategi med både politiske, militære, humanitære og utviklingsmessige virkemidler. Innsatsen har så langt vært fragmentert og for kortsiktig. Dette må det tas tak i gjennom det internasjonale samfunnet, og Norge har vært en pådriver for bedre koordinering og samordning.

Vi må forberede oss på at det kommer til å ta tid.